Når frykten fikk råde
Ble kontrollen streng
Og ordene smale
Latteren døde
Smilene bleknet
Og huden likeså
Når frykten fikk råde
Var det kun logikken som fikk bestemme
Hjertet ble låst inne
Følelsene ble druknet i ensom sjø
og tro var et ord som ikke lenger fantes
Så når frykten selv ble ensom
Gikk det fra mørkt
til beksvart
Kvelt av sin egen medisin
Søkte frykten selv desperat etter lyset
Der den sammenkrøket
så stjernene funkle i de mørkeste netter
Så mørkt ble det
At selv stolthet
Fryktens gode venn og vokter
begynte å tvile
Sammen ble de enige om å banke på døren til hjertet igjen
Ut i natten gikk de for å bade
Ved innsjøen i skogen
en vinternatt
Da månen lyste opp vannet
og stjernene atter var nære